Spillemiddelsøkerne settes på venteliste, alle får, og det er ikke nødvendig å si noe i søknaden om hvor stort behovet er. – Det er en ren køordning, sier Vegard Sines Petersen.
Han er seniorrådgiver og anleggsekspert i Tverga. Men beskrivelsen, den baserer han på en rapport fra Oslo Economics.
Bakerst i køen
Petersen og Tverga håper at det blir store endringer i spillemiddelordningen. De vil tenke mer nytt og kreativt og ha tydelige prioriteringer av hva som er viktigst.
– Problemet er at «alle skal få», uavhengig av hvor stort behovet er. Det gjøres for dårlige behovsvurderinger, og det tenkes lite nytt rundt hvordan det går an å ivareta flere behov, sier han.
Når heller ikke ulike behov settes opp mot hverandre, så blir det ingen reelle prioriteringer – bare søknader som skyves opp og ned på en kø-liste.
– Løsningen er ikke mer midler, men at vi heller må bli flinkere til å faktisk prioritere bort de anleggene som det er minst lønnsomt å realisere. Det vil si at anlegg som det er lite behov for, ikke bør få tilskudd. Ei heller anlegg hvor kostnaden ikke står i forhold til aktiviteten. Samtidig må vi bli flinkere til å tenke på samlokalisering, flerbruk, bærekraft og innovasjon for å ende opp med de mest lønnsomme og riktige anleggene, sier han.
Kjøttvekta
– Vi jobber for en veldig stor gruppe som ikke finner seg til rette i organisert idrett. Men også de i organisert idrett kan drive med egenorganisert aktivitet i tillegg, sier Vegard Sines Petersen.
Han er bekymret for at den uorganiserte aktiviteten taper på kjøttvekta. Ikke bekymret på egne vegne – Tverga har ikke noen medlemsmasse – men på vegne av folk flest. Ikke minst på vegne av dem som er for lite aktive, dem som ikke finner seg til rette i konkurranseidretten og dem som har dårlig råd.
– Og vi er bekymret for jordkloden dersom vi bygger ukritisk uten å tenke på bærekraft, sier han.
Petersen vil ikke sette organisert idrett opp mot egenorganisert aktivitet. – Men dersom idrettspolitikken fortsatt skal ha som hovedmål å sikre idrett og fysisk aktivitet for alle, og globale og nasjonale mål om å redusere inaktivitet, så mener vi at vi må tenke nytt rundt både utforming og samlokalisering av anlegg, sier han.
Dagens ordning ser han at treffer konkurranseidrett og lagidrett veldig bra, og den er god for de største og mest ressurssterke idrettene. – Når det i tillegg er så forutsigbart å få tilskudd, så er det ikke rart mange er fornøyd med ordningen og vil kjempe for beholde den slik den er, mener Petersen.
Penger nok
Han beskriver hvordan Norge har mer penger enn noen andre land til idrettsanlegg – og hvordan den rause og forutsigbare ordningen gjør at det blir en kø når alle skal få. Det er ikke mangel på penger som er problemet, det er hvordan de forvaltes, ifølge Tverga.
– Hvis vi skal jobbe bærekraftig, kan vi ikke bare bygge ukritisk. Rapporten fra Oslo Economics peker på at trolig realiseres det anlegg som ikke er lønnsomme, hvor kostnadene ikke står i forhold til aktiviteten og nytten.
Petersen peker på Danmark. Der støtter kulturministeriet de anleggene som sørger for nyskapende løsninger – altså eksempelanleggene.
– I Norge mener vi at kunnskap om nye former for aktivitet og det at flere ønsker å være aktive, er det som i større grad bør styre tilskuddsnivået, sier han.
Mer enn tre kroner
I fjor sommer presenterte Vista Analyse rapporten sin som viste at samfunnet får igjen tre kroner netto for hver krone som investeres i anlegg. Vegard Sines Petersen tror at det tallet ville vært for lavt hvis det virkelig var de riktige anleggene som ble bygd. – Det blir for enkelt å si at uansett hva slags anlegg du bygger, så får du like mye tilbake, mener han.
Helt konkret tenker han spesielt på skolene. – Skolegårder og anlegg som ligger i tilknytning til skolene, burde vært satset på i større grad. I den nasjonale handlingsplanen for fysisk aktivitet står det ganske tydelig at hvis du skal skape et mer aktivitetsvennlig nærmiljø, så må du skape nærheten til fysisk aktivitet. Den må være tett på der folk bor og der de oppholder seg i det daglige, sier han.
Samling
I tillegg tar Petersen og Tverga til orde for flere haller som kan samle flere aktiviteter. Han ser at det bygges mange flerbrukshaller, men spør om de kunne vært bygd annerledes for å fange opp flere behov. De som ikke når opp i dag, er også stemmer som er vanskelige å fange opp, mener han.
– Vi har litt å gå på med samlokalisering. I tillegg til organisert idrett og egenorganisert aktivitet kan vi tenke oss at kultur kommer litt mer inn. Hvis også gaming kan være på arenaer der det går an å være fysisk aktiv, treffer vi veldig mange, sier han og trekker frem slikt som e-sport, «en morsom omvei» og Larvik kommunes arbeid med en utendørs gamingpark som også inneholder fysiske aktiviteter.
Foreldremøteplasser
Et annet eksempel: Møteplasser for dem som kjører barna til trening. Hvis de kan få en møteplass der de får et tilbud og kan vente i stedet for å kjøre hjem og så komme tilbake for å hente, er det klimavennlig, også.
– Spillemiddelordningen er veldig rettet mot aktivitetsarealene og aktivitetsflatene. En god møteplass kan ikke bare ha aktivitetsflater. Vi må se dette mer i sammenheng med det sosiale og det grønne, sier Petersen.
– Hovedbudskapet vårt er å gjøre de gode prosessene. Vi er ikke så veldig opptatt av hva som skal bygges – det er det de lokale prosessene som skal komme frem til selv. Får vi til medvirkningen, så vil vi ende opp med å bygge riktigere anlegg, mener Vegard Sines Petersen.
