Han har vært med siden før det var noe kulturdepartement. Nå skulle han gjerne ha fortsatt litt til, men selv ikke en idrettssjef slipper unna aldersgrensen i staten. – Nå skal jeg sitte hjemme og skrive leserbrev om alt som er gær’nt, ler Ole Fredriksen.
Kupper’n og Jordal
En oktoberdag i 1980 vandret han inn gjennom dørene til STUI – Statens ungdoms- og idrettskontor – for første gang. Nyutdannede, unge herr Fredriksen hadde flere jobbtilbud. Men denne jobben var fast, og dessuten var han litt idrettsinteressert.
– Bare på lavt nivå i fotball, håndball og volleyball. Jeg var ikke noen stor idrettsmann. Men jeg fulgte med på idrett. Jeg vokste opp i oppgangen ved siden av Knut «Kupper’n» Johannessen, og han var helten i sin tid. Så var jeg mye på Jordal og så ishockey. I tiden før det var hall, sier Ole Fredriksen.
Og dermed er han i gang med å snakke varmt om anleggsutviklingen. – De har vært flinke. Det ligner på gamle Jordal, sier han om dagens utgave av barndomsarenaen.
Kunstgress
Han er likevel ikke i tvil om hvor den største utviklingen har vært, rent anleggsmessig. – Helt klart fotball. Vi begynte med kunstgressbaner i noe som nesten var nålefilt. Harstad, Jordal og Lysekloster. Da krevdes det to baner for å få spillemidler: Naturgress holder bare 150 til 200 brukstimer, så du måtte ha grus som avlastning. Nå er vi oppe i 1800 baner, og det har vært en eventyrlig utvikling i breddefotballen, sier Fredriksen.
Han mener at kunstgressutviklingen har hatt mye å si for at jentefotballen vokste og at det er enklere å få treningstid. De eneste som har dårlige tider, er de som i sin tid laget skiltene der det står «banen er stengt».
– Med undervarme og haller er fotballen blitt helårsidrett, sier Fredriksen. Han har sett den samme utviklingen i håndball. Fra å drive ute på asfalt fikk håndballen idrettshaller og vokste.
De fleste norske kommuner må nøye seg med å bygge én idrettshall, og ikke ti spesialhaller.
– Ole Fredriksen
Fordeling av tid
– Der det ikke har vært så voldsom vekst, er på svømmehaller, sier han. Derimot mener han at vedlikeholdet av svømmehallene har vært godt. Med en gjennomsnittsalder på 40 år har de holdt bra. – Så var det en liten periode hvor man hadde vært i Tyskland på studietur og bygde badeland som om det skulle bo 50 millioner her, sier han.
Fredriksen beskriver idrettshaller som ser ut som fargekart fordi de skal dekke opp nesten alle innendørsidretter. Dermed har det ikke vært krangel om hvem som skulle få bygd hall, men det har vært diskusjon om fordelingen av treningstiden.
– Da innebandy kom, krevdes det ikke nytt anlegg av den grunn, men de måtte ta timer fra håndball, volley og basket. Så har nok idrettsdekkene vært et kompromiss mellom ulike særidretter. Hvis du bygger en spesialhall, oppfyller du de kravene som den særidretten har, sier han og trekker spesielt frem turnhallene som et eksempel.
– Men de fleste norske kommuner må nøye seg med å bygge én idrettshall, og ikke ti spesialhaller. I tillegg til en hall kan de ofte legge til en aktivitetssal som for eksempel kampidretter og bordtennis kan benytte seg av.
Egenorganisert
Den blivende pensjonisten peker på egenorganisert aktivitet ute som den store trenden. Skating har gått fra ramper i Huntonit til store betonganlegg og OL-gren. Parkour utvikler seg i samme retning. Ellers trekker han frem mye vekst i turveier og turstier.
Da han begynte i STUI, levde kontoret sitt eget liv et godt stykke unna departementet. Mange av kollegene hadde arbeidet under Rolf Hofmo, idrettslederveteranen som ble kontorsjef da kontoret ble opprettet i 1946. I årene som avdelingsdirektør for avdelingen for sivilsamfunn og idrett i Kulturdepartementet, derimot, har han merket endringene i politisk ledelse på litt nærere hold.
Politisk enighet
Likevel konstaterer han at idrett er et av de områdene der den politiske enigheten er størst: – Alle har benyttet seg av Norsk Tipping og sluppet unna debatten i Stortinget om å fordele statlige midler, fastslår han.
Ole Fredriksen forteller om én ting som overrasket ham i jobben: Hvor mange skyteanlegg som er rundt i landet. Ellers mener han at det er kommet veldig mange fine klubbhus rundt i landet. Ett anlegg skulle han gjerne sett at kunne blitt ferdig før han slutter:
– Skulle jeg ønsket noe, måtte det vært å se Granåsen ferdig. Jeg har vært så mye involvert. Ellers har jeg sett anlegg over hele landet gjennom mange år, sier Ole Fredriksen.
